Et tilbakevendende tema i blogger og andre medier, er hvordan det egentlig er hjemme hos folk.
Er det virkelig sånn som i interiørbladene og bloggene, eller har "vanlige" folk det helt annerledes?
Og det gjøres stadige forsøk på å finne det ut, eller i det minste definere det på en eller annen måte:
"Her er interiørreportasjen du aldri har sett maken til, langt unna de skinnende hvite hjemmene i
I artikkelen besøker avisen tre helt "vanlige" hjem som viser det sånn som folk egentlig har det.
"vi orker ikke å si til ungene at de må være forsiktige med ting", "hopping i sofaen er definitivt lov",
"stuebordet har en mengde funksjoner; spiseplass, systue, kontor og bretting av klesvask",
"vi kan ikke bruke hele dagen på å nirydde, da får vi jo aldri tid til å være med ungene",
"kjøkkenbenken danner en naturlig sone for alt som skal et annet sted",
"trangen til å ha det veldig ryddig forsvant etter at barna kom".
Sånn er det - egentlig. I følge BT: "ekte folk, ekte liv".
Sitatene over er fra artikkelen, og er krydret med masse bilder av hvordan folk egentlig har det.
Det ser ut som trivelige folk, med gode hjem for seg og sine. Koselig og morsom artikkel er det og.
Og det er nok mange fornøyde BT-lesere, Facebook "likes" og kommentarfeltet i nettavisen jubler,
for det er jo så herlig og befriende at noen endelig tør å vise hvordan folk egentlig har det!
Alle er glade over hvor normale vi er alle sammen. For det er vel det det dreier seg om?
Følelsen av å være normal er viktig, og bekreftelse er fint når vi av og til lurer.
Og da håper jeg at normalitetsbegrepet rommer meg også? For i dag står jeg frem:
Jeg kjenner meg faktisk ikke igjen i hvordan folk egentlig har det hjemme (jfr. BT).
Neida, det er ikke alltid perfekt, skinnende hvitt, rent og helt strøkent hos meg, men:
"vi legger ikke alt som skal et eller annet sted på kjøkkendisken, det legges i skuffer eller skap",
"om dagen er det leker utover hele stuen, men vi rydder opp hver kveld før vi setter oss ned",
"barna får leke og utfolde seg i stort sett hele huset, men de får faktisk ikke hoppe i sofaen"
"vi lærer dem også at noen ting må man være forsiktig med (for sånn er det ellers i livet)",
"vi bruker ikke hele dagen på å nirydde, men har gode rutiner som fungerer for oss",
" min trang til å ha det ryddig er absolutt ikke forsvunnet etter at barna kom".
Sånn er det hos oss- egentlig. Hmm...ikke "ekte folk med ekte liv"?
Enten vi er på den ene eller den andre siden på skalaen, eller midt i mellom:
hvorfor sammenligner vi oss alltid med naboene, venninnene våre eller de i bladene?
Og hvorfor er domenet "hjemmet" så hårsårt? Er det noe ved identiteten vår som rokkes ved?
Du gjør noe jeg ikke gjør, jeg gjør noe du ikke gjør. Sånn funker det jo samfunnet ellers?
Så hvorfor trenger vi da noen som forteller hvordan "vanlige" hjem er - egentlig?
---------------------------
Today I am writing about how a normal home looks like, really.
I think there is nothing like a "normal" home, and the term "really" is relative.
Some have a tidy, clean home most of the time, som don`t - we are different.
I just don`t understand the need to make definitions and standards!;)
